TankeSUS - Kjøkkenet

Produksjon: Jo Strømgren Kompani

I utkanten av en by står det et gammelt hus hvor ingen bor. En dag kommer det to personer dit, en gammel sjømann og en jente som har rømt fra et barnehjem. De står på hver sin side av huset og tenker "Her skal jeg bo!"

Det første de gjorde da de så hverandre, var å lage en grense midt i kjøkkenet. Etter hvert begynte å prate sammen, og ble ganske gode venner. De bestemte seg for å bo der begge to, men det oppstår mange konflikter når to like sta personer ønsker å få viljen sin i alle situasjoner. Men da de dro til byen for å få tak i mat, (som var skosåler,) og politiet kom på døra ble det ganske dramatisk, og det gjaldt å samarbeide.

Forholdet mellom dem utviklet seg mye i løpet av forestillingen, og til slutt var de nesten som far og datter.

Det er et typisk teater med to personer som tilfeldig hvis møtes, og "tvinges" til å være sammen. Det er spenningskurve gjennom hele stykket, siden begge har mye temperament, og det bygger seg opp til et høydepunkt da politiet kom på døren for andre gang. Det ender lykkelig, og den siste setningen fikk alle til å le. «Det første de måtte gjøre var å dra til byen å kjøpe dopapir.»

Det som gjorde stykket litt urealistisk var hvor fort jenta og den andre ble venner. Da de fortalte hverandre personlige ting demonstrerte hva de sa, for eksempel da jenta fortalte at hun ønsket seg en hund, begynte de å kose med hverandre. En liten stund etter var de plutselig uvenner, men da den ene dro fra huset, ble den andre veldig lei seg og ønsket at den hadde oppført seg snillere. Det ble mye frem og tilbake, og en del gjentagelser. Det kunne bli litt forvirrende.

Forestillingen hadde morsom handling, og skuespillerne var veldig flinke. Vi kjedet oss ikke, og ville ikke hatt noe i mot å se den en gang til. Men det var en ting vi irriterte oss litt over, og det var at vi ikke kunne skjønne hva den spiselige skosålen var laget av?

TankeSUS- Forskningsprosjekt VI: Den Nakne Sannheten

Varighet: 60 minutter
Målgruppe: fra 13 år

«Haha», er det første som kommer ut av meg etter å ha sittet i en sal i 60 minutter og bare ledd. Hva er det egentlig vi har sett på, tenker jeg. Det må være den morsomste forestillingen vi har sett gjennom hele uken. Vi hadde ikke en eneste tanke om at det var dette vi skulle se. Da vi så skuespillerne tenkte vi det kom til å bli en veldig kjedelig og tørr forestilling. Der tok vi så utrolig feil. Omtrent helt fra første scene lo salen seg i hjel. Det så ut til at de 60 minuttene vi trodde skulle bli kjedelige, bestod av høy latter og mye smil. Det vil si, vi koste oss virkelig.

Teateret ble fremført av to humørspreder karer. De var kledd i et rødt skjørt og bar overkropp. Et slikt kostyme lager humor ut av seg. Teateret skulle handle om Kristendom og Islam, og hovedhandlingen var å finne ut hvem som hadde mistet flest mennesker i løpet av tiden. Med denne forskningen skulle de finne ut hvem som hadde rett. Er det Gud eller Alla? Det høres kanskje litt uinteressant ut, men stykket var bygd opp av så mye humor. Vi kan ikke si at vi kjedet oss en eneste gang.

Vi i SUS syntes forestillingen varte akkurat så lenge det bør uten at det blir for mye. Det ble ikke kjedelig å sitte der i 60 minutter. Selv syntes jeg stykket faktisk kunne vart lenger. Det var så morsomt. Skuespillerne var veldig flinke. De levde seg inn i rollen og var ikke redde for å dumme seg ut. De var 100 % seg selv. Det trekker stykket veldig opp. Det ble fremført på en veldig morsom måte. Mens de snakket mimet de til det de sa. Noe som var utrolig morsomt å se på. Det var utrolige kreative bevegelser.

Vi i SUS er super fornøyd med stykket. Vi hadde det utrolig morsomt. Det vi likte best er måten de har puttet humor inn i stykket. Humor drar med seg publikum, og det kan vi alle si oss enige i. Noe av humoren mener vi i SUS er litt ungdommelig, så for oss passet stykket veldig bra. Målgruppen passet bra. Det er humor som passer best for litt eldre og vi tror kanskje det kunne vært litt kjedelig for barn å se på. Vi kunne gjerne sett det igjen fordi vi likte det veldig godt. På denne forestillingen har vi ingen ting å trekke ned på. Vi velger derfor å gi det toppskår. Dette var utrolig bra.

Tekst: Martine Sofie Næss, foto: showbox.no

Intervju med Thomas lønning

Thomas Lønning er personen som styrte både lyd, lys og videoen under forestillingen "En million sommerfugler".  Den var veldig bra, med fin historie og veldig flinke dansere. De vakre sommerfuglene i bakgrunnen var et fint virkemiddel til handlingen, og hvordan lyset forandret seg i forhold til danserene var ganske kult å se på.

Thomas gikk musikklinjen på videregående, og har nå sitt eget firma innen scene-teknikk. Da vi spurte om han får lite oppmerksomhet for den store jobben han gjør, sier han at han selv har valgt å jobbe bak kulissene, men at han ofte får tilbakemeldinger fra personer i teamet. Men han syntes det var gøy at vi ønsket å snakke med ham, siden de fleste journalister ønsker å intervjue danserne eller regissøren.

 Han forteller at alle lyssettingene og lydopptakene er spilt inn på forhånd, og at det er egne folk som har designet hvordan lyset skal være på de forskjellige scenene. Det eneste han trenger å gjøre er å trykke på en knapp til nøyaktig riktig tid. De teller sekunder i forhold til musikken. Den er det Nils Christian Fossdal som har skrevet. De må også beregne utifra skuespillerene. For eksempel kan det å skifte klær underveis ta litt lengre tid noen ganger, og det må Thomas ta hensyn til.

Det er ikke sant å si at å trykke på knapper er det eneste de gjør. De må også rigge til forestillingen og stille inn alle lyskastere, og justere alt med lyden på forhånd. Lønning sa at han er alltid litt redd for å gjøre feil, eller for at noe skal gå galt. Det er et stort ansvar å vite hva man må gjøre hvis noe uventet skjer.

Thomas synes at det morsomste med å styre lyd og lys er når en forestilling går veldig bra, og den mestringsfølelsen man får etterpå, som når man har gjort noe viktig. Han mener at lyd og lys utgjør omtrent 50% av en forestilling, da den skaper stemning, og gjør forestillingen mer interessant og levende.

TankeSUS - Rekonstruksjoner

En av skuespillerne hadde ikke muligheten til å være til stede under forestillingen. Til tross for at ikke alle skuespillerne var der, var vi så heldige å få se ett utdrag fra forestillingen. Denne anmeldelsen er derfor basert på utdraget vi så.

Varighet: 50 min

Målgruppe: fra 16 år

Rekonstruksjoner er en forestilling om unge menneskers tanker og mentale helse. Gjennom samarbeid med mental helse ungdom, blir det fremført historier fra virkeligheten om ungdoms tanker og problemer.

Da vi kom inn i salen fikk vi en forklaring på hva stykket handlet om, og virkemidlene som ble brukt. Forestillingen var fremført på en musikal måte, og vi fikk høre tre ungdommers historier.

Historiene de fortalte var veldig triste, men det er viktig at de blir fortalt.Måten skuespillerne fortalte historiene på var utrolig fin! Det var noe helt annet enn jeg hadde forventet, og til min store overraskelse likte jeg det veldig godt. De snakket i ekko, lagde lyder ved å knipse, slå på krakkene de satt på og ved å snakke på en musikalsk måte.

Måten de snakket på  gjorde at stykket fikk en fast rytme , og det hørtes nesten ut som at de leste et dikt.

Vi fikk høre tre historier. Den første handlet om en gutt som følte at han ble sett gjennom negative øyne. Ikke alle oss i SUS forsto handlingen av denne fortellingen. Selv om ikke vi forsto det, tror jeg at barn som opplever følelsene vil kjenne seg igjen i fortellingen.  Det er ikke alltid like lett å sette ord på sine egne følelser, men skuespillerne klarte å beskrive følelsene bra.



Den andre historien var veldig lett å forstå. Den var utrolig følelsesladd og trist. Hedda Sandvik fortalte historien på en bra måte, og vi likte veldig godt hvordan de lagde lyder imens hun snakket.

Deler av den siste historien vi fikk høre , ble fremført i form av dans. Mannen som danset hadde på seg hørselsvern, noe som ga oss inntrykket av at han levde i sin egen boble.

Vi i SUS tror denne forestillingen passer utrolig godt for ungdom mellom 14 og 18 år. Kulissene var enkle , men variasjonen i tema gjorde det veldig interessant å høre på. Forestillingen var ikke laget for å få oss til å le. Den tok opp viktige temaer på en veldig fin måte. Vi tror de fleste ungdommer som ser forestillingen vil tenke mye på den i ettertid.



Selv om vi bare fikk sett en liten del av forestillingen , likte vi den veldig godt! Stykket fikk oss til å tenke på de andre rundt oss. Vi ville likt å se mer av forestillingen, og kunne gjerne sett den igjen! Derfor velger vi å gi stykket fem av fem teatermasker.

Skriv gjerne din mening om stykket i kommentarfeltet!

Tekst: Hanne Nemeth Lunde , Foto : showbox.no

TankeSUS- En Million Sommerfugler

Varighet: 30 minutter

Målgruppe: fra 3 år

En million sommer fugler er en vakker forestilling som kombinerer både musikk, eventyr og dans. Stykket er i utgangspunktet basert på Edward Van De Vendels bok av samme navn, men dybwikdans ønsket å gjøre denne fortellingen til virkelighet. Forestillingen handler om å vokse opp, oppleve verden og ikke minst forelske seg. Dette fremfører de på en utrolig sjarmerende måte som gjør at vi ikke kan ta øynene fra scenen ett sekund.

En million sommerfugler handler om elefantungen Nelius som våkner opp til en nattehimmel full av vakre sommerfugler. Nelius har aldri sett sommerfugler før og ønsker å fortelle foreldrene sine om sin oppdagelse. Foreldrene blir først litt usikre, men når de forstår at Nelius snakker sant, ber de han om å dra. Nelius blir usikker på hvor han skal dra, men de sier bare «det forstår du av deg selv», så Nelius stoler på foreldrene sine og drar ut på en eventyrlig reise. Nelius bestemmer seg så for å finne ut svaret på hvor alle de millionvis av sommerfugler kommer fra. På veien møter han mange forskjellige dyr som hjelper han med å finne ut svaret. Men hvor er det sommerfuglene kommer fra? Og hva vil han finne der?

En million sommerfugler blir spilt av to dansere av ulikt kjønn og en mannlig skuespiller. Etter hvert som stykket blir spilt, bytter to av skuespillerne på forskjellige karakterer med hjelp av masker. Maskene er formet som forskjellige dyr og har mange fine detaljer som gjør at maskene ser ekte ut. Danserne er veldig talentfulle og utrykker historien på en god måte ved hjelp av dans.

Lysoppsettet i forestillingen er plassert slik at det gir publikummet en eventyrlig stemning. Spesielt sommerfuglene, som blir vist fra en prosjektor, gir stykket en fin og magisk stemning som kler stykket veldig godt.

Vi synes lengden på skuespillet var helt perfekt, ikke for langt eller for kort. Man blir ikke sittende og kjede seg , men heller ikke lengtene etter mer . Mengden handling og dans var også godt porsjonert. De spilte stykket jevnt, noe som gjorde at publikum ikke ble lei av både dans og handling.

Oppsettet til stykket var også ganske imponerende. Forestillingen hadde både god start, spenningshopp og ikke minst en vakker slutt. Det er ikke ofte forestillinger greier å holde et slikt moment, men dette stykket klarte det med glans og vi beundrer dem for det.

Vi synes en million sommerfugler er et av de beste stykkene vi har sett i løpet av Showbox perioden. Stykket var vakkert, søtt, romantisk og rett og slett helt vidunderlig. Forestillingen ga oss en følelse av å være med i et lite eventyr. Vi kunne ikke stoppe å smile over hvor vakkert fortellingen var. En million sommerfugler ga oss rett og slett gåsehud. 

PreTalk- En million sommerfugler

Før vi så forestillingen "En million sommerfugler", gjorde vi oss noen tanker om hva den kanskje handlet om, kun ved å høre navnet.

Tanke-SUS jeg ser munnen din gå opp og ned

Tekst og regi: Stine Fevik
Varighet: 30 min
Målgruppe: fra 15 år


Jeg ser munnen din gå opp og ned  er basert på et dikt av Amalie Wergeland. Stykket handler om Amalies drømmer, forelskelse og forhold til Henrik. Forestillingen inneholder humor men samtidig alvor og sannheten om følelsene til Amalie. Vi tas med i drømmene og følelsene til Amalie, dette gjør at vi føler at vi blir kjent med og får omtanke for henne da det er en trist slutt.

Under forestillingen kommer det tre dansere som smiler og synger til julemusikk, dette tror vi i SUS at skal symbolisere at alle skal se ut som om de har det bra utenpå, uten bekjymringer eller sorger. Amalie, som er hovedrollen i stykket står og forteller om sine drømmer, fortvilelser og sorger. Hun viser tydelig med kroppsspråk hvordan hun har det.

Jeg synes stykket var bra men at det kunne bli litt ensidig da stakkars Amalie hele tiden stod stille og snakket seg gjennom forestillingen. Danserne hindret stykke i å bli kjedelig eller uinterresant og gjorde at vi fulgte med hele tiden. Vi i SUS synes at de lett og tydelig, formidlet budskapet slik at alle forstod. Jeg synes det er godt gjort å formidle det så godt på denne måten, med et vanskelig utgangspunkt fra diktet til Amalie Wergeland.

Jeg mener at stykket kan bli litt sært og ensidig for målgruppen fra 15 år. Personlig likte jeg og jentene i SUS stykket men vi tror ikke det vil falle helt i smak for alle i denne aldersgruppen. Humoren gjør stykket morsomt, men er laget med humor de voksne ler lettere av.

Vi i SUS likte godt stykket men kunne bli litt sært i lengden. Derfor velger vi å gi stykket 3 av 5 teatermasker.

Skrevet av: Martine Karlsnes

TankeSUS - Bak speilet

Panta Rei Danseteater
Varighet: 30 min

Målgruppe: fra 6 år

Bak speilet er en forestilling inspirert av Alice i eventyrland. Før premièren så vi en danseopptreden fremført av 20 elever fra Skedsmo kommune.  Vi ble imponerte over hvor flinke barna var! Det er utrolig stilig at barna får opptre. Dette er tross alt festival som setter fokus på barn og ungdom.

Før forestillingen kom noen av barna bort til oss og begynte å snakke med oss. De var superkoselige, og det gjorde at det var ekstra stas å se dem danse.

Danseopptredenen til barna fant sted utenfor salen. I rommet var det to store skjermer med bilder inspirert av eventyret om Alice og på bordene sto det flasker med lapper merket «drink me». Dette ga oss en følelse av at vi var med i historien, noe vi likte veldig godt. Det var lett og se at barna hadde øvd mye.

Da barna var ferdige med å danse kom det gående en mann i skjørt. Han hadde ett stort lommeur og sa han hadde dårlig tid. Vi kjente umiddelbart igjen karakteren fra Alice i eventyrland. Mannen i rollen, Stuart Waters, fikk oss alle til å le da han brøytet seg vei gjennom publikum med vognen sin.

I løpet av danseforestillingen i den store salen, fikk vi høre om mange av de forskjellige hendelsene fra Alice i eventyrland. Både de to sjømennene, tertene, teselskapet og kaninen ble nevnt. Jeg som har lest og sett på andre versjoner Alice i eventyrland synes det var utrolig spennende å sammenligne forestillingen med de. 

Vi i SUS er enige om at de klarte å beskrive de forskjellige hendelsene fra originalstykket på en veldig fin måte. I tillegg til at de fortalte historien gjennom dansen, snakket de to karakterene.

Deler av dialogen var spilt inn på forhånd. Dette likte vi veldig godt. Setningene ble ofte spilt flere ganger, noe som ga oss følelsen av å være i eventyrverden hvor alle var gale. Selv om ikke alle oss i SUS likte at de kombinerte norsk og engelsk tale, synes jeg det var kult. Kombinasjonen er ikke noe jeg har hørt så mye av før, og det var spennende å oppleve noe nytt. Variasjonen i språket forsterket også følelsen av at vi var i eventyrverden sammen med Alice. 

Den gale mannen i stykket hadde god kontakt med publikum. Han snakket flere ganger til barna på første rad, noe det virket som at de likte. Han gikk også opp og snakket til resten av publikum. Vi i SUS synes dette var stilig.

Noe som også imponerte oss var danserne. Silje Bævre Lian og Stuart Waters var helt utrolige! De var veldig talentfulle og sammensveisede. Det var lett å se at det lå mye øving bak forestillingen. Begge var svært flinke til å leve seg inn i rollene. Noe av det vi likte ekstra godt var hvordan de brukte den svarte jakken i dansen. Variasjonen av dansen i stykket var bra. Dette gjorde at det ikke ble kjedelig.

Da publikum bevegde seg fra inngangspartiet på Blackbox til den store scenen, ble det mye dytting og litt surr. Det var også veldig vanskelig å se på danseforestillingen som barna hadde. Dette var fordi det var så mange mennesker på så liten plass.

Vi i SUS velger å gi dette stykket fire av fem teatermasker, fordi ikke alle av oss likte forestillingen like godt.

Skriv gjerne din mening om stykket i kommentarfeltet! 

Tekst: Hanne Nemeth Lunde , Foto: Showbox

Intervju med Ulla Marie Broch

Vi fikk intervjua en av skuespillerene i stykket "Kjøkkenet". Ulla er den som spiller sjømannen i stykket. 

Hva slags utdannelse har du?
Jeg har gått 3 år i danmark i Århus på en teaterskole der, som het nordisk teaterskole som var en fysisk teaterskole. Også har jeg gått på teaterskole i England.

Likte du karakteren du spillte?
Jeg er veldig glad i sjømannen ja.

Kjenner du deg igjen i karakteren du spiller?
Ehm.. Nei jeg kan ikke si at det er så veldig gjennkjennelig men det er jo selvfølgelig ting man har i seg, det er jo selvfølgelig jeg som spiller han.
Men nei, jeg har jo brukt andre rollemodeller enn meg selv.

Hvordan synes du det er å spille mann?
Jeg tenker ikke så mye på det, det går helt fint. Han er et menneske og det er det viktigste.

Har du selv vært med å sette opp stykket?
Ja, det er ett sammarbeid med innstruktøren.

Er det noe du er spesiellt fornøyd med i stykket?
Ehm.. Ja jeg er faktisk ganske fornøyd med å spille mann uten å tenke over det. Det synes jeg er en god ting. At man ikke tenker på at man er en mann men at det er en karakter også synes jeg det er en fin forskjell mellom de to karakterene.

Hvordan er forholdet mellom jenta og sjømannen?
Forholdet er at han er vant til å være alene samtidig som han synes det er litt hyggelig også at det er en annen der for ham er ikke vant til det. Men det var litt koselig å ha noen han kan være sur på, kjefte litt på og være glad i.

Martine og Tara

TankeSUS - Vårherres klinkekule

Varighet: 35 min
Målgruppe: 6-10 år

Det er en danseforestilling, som tar utgangspunkt i diktet Vår herres klinkekule (skrevet av Finn Lundt og Eriks Bye). Underveis i forestillingen får man høre diktet lest opp. De to danserne (Nora Svenning og Sudesh Adhana) viste noen utrolige akrobatiske egenskaper.


Vi synes at de ikke fikk vist frem handlingen på en tydelig og forståelig måte. Det ble bare to stykker som gjorde akrobatikk, dette førte til at man mistet interessen. Vi synes også at målgruppen blir feil, målgruppen er 6-10 år, og vi tror at de ikke vil forstå budskapet og vil miste konsentrasjonen og tålmodigheten. Det er vanskelig å si at forestillingen var dårlig siden danserne gjorde en så bar jobb som de gjorde, men man må si det ble litt vanskelig å tolke det de ville formidle. Lengden på stykket virket mye lenger enn det det egentlig var.

Nora og Sudesh gjorde fantastiske akrobatiske bevegelser. De klarte å bruke rekvisittene på en morsom og oppfinnsom måte. De oppfinnsomme måtene de brukte rekvisittene på fikk tankene vekk fra handlingen. Delen med de fargede, lysene ballene fikk en fin effekt på forestillingen.

Vi har valgt å gi dette stykket 2 av 5.
Dette er fordi vi synes det ble for lite av handlingen, og man fikk ikke frem hva som skjedde.

TankeSUS - 1 1/2

Utøver/ide/manus: Frida O. Brinkmann

Rregi/manus: Rudi Skotheim Jensen
Varighet: 35 minutter
Målgruppe: 6 - 12 år

Antero er en dukkemann, og en pensjonert sjonglør fra et sirkus. Han ønsker å starte livet «på nytt», men opplever både ensomhet, redsel, ønske om å være bra nok, lykke og kjærlighet gjennom denne historien. Selve ideen om å stå bøyd med en dukke på ryggen som en egen karakter, gjør stykket veldig morsomt og anderledes.

Handlingen begynner med at Antero markerer med teip hvor han skal bo. Han bærer inn alle møblene sine, og krangler litt med seg selv om hvor noen ting skal stå. Etter en stund begynner han å kjede seg litt, siden han er helt alene. Han går litt frem og tilbake, leker med en duk, drikker vann, og synger en sang. Så finner han frem en avis, og leser en kontaktannonse fra en jente som heter Andrea, som viser seg å være fra den jenta han selv er en del av. Han krangler litt med seg selv om hvor redd han er for jenter, men når hun først står på døra, tør han å åpne opp for henne. De begynner å prate litt med hverandre, og underholder hverandre med ulike kunster som balansering og sjonglering. Andrea hadde med seg trekkspill, og Antero begynner å spille og synge «vil du være sola mi». De synger lykkelig og går sammen ut av huset.

Vi syntes det var fascinerende å se alt hun klarte å gjøre bak beina sine, for eksempel å sitte, skjenke vann, spille en melodi på trekkspill og å sjonglere. Det var en soloforestilling, og jeg synes hun klarte å fylle hele scenen veldig bra, og det virket nesten som om det var to personer. Overgangene mellom at Antero og Andrea snakket var morsomme og virket veldig naturlige.

Det som trekker ned er at hun gjør litt mye av det samme hele tiden, og at Antero bruker veldig lang tid på hver ting han gjør. Mye tid går også til å bare stå eller sitte et sted i rommet uten å gjøre noe som helst. Barn har ofte veldig dårlig tålmodighet, så de hadde kanskje blitt litt fort lei. Men samtidig synes jeg at det fremhever hvor ensom han var. Jeg likte innledningen og avslutningen veldig godt, men hoveddelen ble litt tom.

Forestillingen var veldig koselig og morsom. Historien var fin, selv om den ikke hadde noe tydelig budskap. Men en historie trenger ikke alltid å ha et budskap for å være bra. Forestillingen passer godt til målgruppen, og jeg kunne godt ha sett den igjen sammen med noen av brødrene mine. Vi velger derfor å gi forestillingen nesten full score.

TankeSUS - Skrotnissene

Varighet:60 min
Målgruppe: fra 4 år
Regi: Ane Ass
Språk: tegnespråk og norsk tale

Forestillingen handler om to skrotnisser. De ankommer scenen i en handlevogn full av masse rare ting, og starter med å kjøre rundt og rundt et tørkestativ. De roter litt i en søppelkasse og leker litt med det de finner. Så var dagen over, og de begynner å pusse tennene. De spruter mye vann på publikum, noe barna i salen synes var veldig morsomt. Så fester de seg med kleshengere til tørkestativet for å sove. Da de våkner står det en stor rød postkasse der. Den begynner å kjøre rundt på scenen, og alle brevene spruter ut. De er til nissen, men skrotnissene skulle så gjerne ønske at de var til dem. Derfor stryker de ut "julenissen" og skriver "skrotnissene" i stedet. Brevene inneholder julegaveønsker, så de bestemmer seg for å være julenisser i år. De lager gaver, men synes det er vanskelig å måtte gi dem bort. De blir uvenner, men blir etter mye frem og tilbake venner igjen.

Den ene skuespilleren var døv, og brukte tegnespråk til å kommunisere. Den andre kunne snakke, men brukte litt tegnespråk også. Ofte sa hun det samme som den andre viste med hendene. Det gjorde at både hørende og døve fikk med seg hva som skjedde. Følelsene deres kom tydelig frem med kroppsspråket, og begge to var veldig flinke i rollene sine.


Det var kun et par barn som så på forestillingen, men de lo så mye at det gjorde hele stykket mer morsomt. Vi tror at det passer veldig bra for målgruppen (fra 4 år), siden det er en enkel og litt spennende historie med hendelser som barna kan kjenne seg igjen i, for eksempel da de kranglet om å ha den største tannbørsten, at nye og ukjente ting var skumle, de var sjalue på den med finest gave og om å bli uvenner og venner igjen. Det var også bra at de lærte bort tegnespråk til publikum,for å få oss mer engasjert.

Jeg tror at denne forestillingen kommer til å bli en stor suksess blant barn i målgruppen, med mye humor og relaterte hendelser til deres hverdagsliv. Siden vi skal bedømme ut ifra våre egne meninger, velger vi å gi dette stykket en 4 siden det er veldig barnslig humor for oss, og det blir litt mye krangling mellom dem.

TankeSUS-How To Be Alone

Varighet: ca.30 min

Målgruppe: fra 10 år

 «How to be alone» er en danseforestilling  og blir spilt av tre utrolig talentfulle dansere.  Stykket tar for seg overgangen fra å være i en trygg tilværelse, til å bli selvstendig.

De som lagde stykket mener det er viktig å forberede de unge mot denne perioden, siden en dag vil stå ovenfor den.

Stykket er delt inn i seks ulike deler som forteller ulike situasjoner, med ulik bakgrunn. For hver del blir rommet slukket for all slags lys og danserne plasserer seg slik at de klare for neste del. Når det er mørkt i rommet sier en liten gutt en del fra en sangtekst som en slags innledning til den nye delen.   

Danserne bruker sitt utrolige talent for dans og kroppsspråk til å fortelle om overgangen til å bli selvstendig. De bruker varierende trinn og har mange underholdende måter å vise sitt budskap på. For eksempel, når de lot hverandre falle inn i armene på hverandre, men falt i gulvet da de ikke fikk støtte. De brukte også lyspærer som de danset rundt. Lyspærene var hengt rundt i rommet, i ulike lengder, som de dukket under som i en slags hinderløype.

Oppsettet til stykket var svært bra. Alle lyspærene i rommet gjorde publikum interessert og fikk stykket til å virke spennende. Bruken av musikk var også veldig underholdende, med tanke på at de blandet inn nye,  moderne sanger, som for eksempel «Umbrella» av Rihanna og «Boyfriend» av Justin Bieber.

Danserne var fantastiske og imponerte oss veldig med synkroniseringen av dans og musikk. Trinnene de danset var nesten alltid i takt med musikken, noe som ga opptredenen deres et stort plusspoeng.

Stykket hadde et veldig fint og viktig budskap som mange har opplevd eller kommer til å oppleve. Mye av stykket blir godt fremført, men selve budskapet ble veldig opphakket og uklart. Man blir veldig usikker på hva som skjer og sammenhengen mellom de ulike delene. De bruker ikke noen konkret handling, slik at budskapet blir veldig vanskelig å forstå. Vi fikk en følelse av at det var en dypere mening enn det de klarte å formidle, noe som førte til at vi ble usikre både på oss selv og stykket.

Scenene var også ganske lange, noe som førte til at en mistet både fokus og interesse. Danserne var veldig flinke, men man følte at de gjentok seg selv ganske ofte.

Stykket var flott gjennomført, men det kunne til tider være vanskelig å vite hva de prøvde å uttrykke, siden de ikke brukte noen form for ord, kun kroppsspråk. Vi tror at budskapet ble for vanskelig å uttrykke med bare hjelp av dans. Men, for øvrig var det en underholdende og bra opptreden.

TankeSUS- Tankelabratoriet

Varighet: 40 min
Målgruppe: 6-10 år
Hoved skuespiller: Anne Marit Sæter
Produsent: Monica Stendal Rokne

Tankelaboratoriet er en barneforestilling som illustrerer og lærer barna at man kan ha det annerledes inni seg en det kanskje ser ut til utenpå. Barna lærer om å inkludere alle og ikke snakke negativt om andre.
Forestillingen inkluderer publikum og har blant annet et stort lerret hvor man ser Anne Marit Sæter som tegner underveis forestillingen. Ved hjelp av tegningene gjør dem det lettere for barna å forstå hva de prøver å formidle. Vi synes at det er en genial løsning med tegningen under stykket, som gjør budskapet tydelig og enkelt å forstå.

Selv syntes jeg at forestillingen var morsom og spennende. Jeg likte spesielt godt "live" tegningen som foregikk under hele forestillingen, dette gjorde det ekstra spennende. Livemusikken var også bra med passende instrumenter til stykket, det ga spenning og fart i forestillingen. Med målgruppe 6-10 år er nok dette teaterstykket midt i blinken.

Vi i SUS syntes at stykket passer målgruppen bra, men stykket kan virke litt langt og passet ikke vår målgruppe. Samtidig var det bra at de formidlet budskapet enkelt og tydelig, slik at alle forstod. Vi er glad i unike og spennende ting som gjør stykket spesielt, lerretet med livetegningen gjorde definitivt dette stykket både unikt og interessant! Selv om stykket er beregnet for mindre, storkoste vi oss alle sammen!

Derfor velger vi å gi 4 av 5 teatermasker
Stykket er absolutt verd å se for de mindre!

Tekst: Martine Karlsnes 

TankeSUS: Til fyret

Varighet: 60 min

Målgruppe: 10 år og oppover

Til fyret er et stykke som er basert på en av romanene til Virgina Woolfs. Dette handler om familien Ramsey som har et sommerhus ved kysten. James som er den yngste sønnen har veldig lyst til å dra ut til fyret. Været ser ikke lovende ut, men moren vil ikke at James skal miste håpet.

Før selve stykket begynte, fikk vi se en film som var relatert til stykket. Mye av det vi så på filmen, kjente vi også igjen i stykket.

Jeg vil si at budskapet i denne forestillingen var å vise at man må ta vare på øyeblikkene fordi du vet aldri når man dør. I tillegg merker vi også at faren begynner å angre på at han ikke tok med James ut til fyret når han var liten, fordi da James er 16 år vil han ikke ut dit. Det er tydelig at de har prøvd å gjøre innholdet barnslig slik at det skulle bli lettere å forstå, men jeg følte ikke at de klarte det.

Det er en lang historie som skal fortelles på kort tid, og man må virkelig konsentrere seg for å klare å henge med i stykket. Personlig synes jeg det er et utrolig bra budskap i dette stykket, men føler at de sliter litt med å formidle det slik at det er lett å forstå. Noen ganger følte jeg at det kunne bli litt mer useriøst, enn hva det egentlig burde vært, i lengden ble det også ganske kjedelig å se på.

Vi SUS var så og si enige etter denne forestillingen, og følte ikke at dette stykket var noe særlig for oss. Stykket ble langt og kjedelig, i tillegg var det rotete og vanskelig å virkelig forstå budskapet. Derfor har vi bestemt oss for å gi dette stykket 2 teatermasker.

Tekst: Lise Driveklepp 

Bilder: Showbox.no

TankeSUS - Bad dreams and good nightmares / Guro von Germeten

Varighet: 45 min

Målgruppe: Fra 15 år

Neste forestilling var en konsert med Guro Von Germeten. Her skulle vi høre på trekkspill i 45 minutter, og vi fra SUS må ærlig si vi var litt skeptiske. Vi kom inn i en sal fylt med lamper, et skrivebord og noen bilder. Det var god stemning allerede fra første skritt inn. Jeg kjente jeg faktisk begynte å glede meg litt.

Vi setter oss godt til rette bakerst i salen, og første del av konserten starter med en video av fremmede folk på gaten. De blir spurt om hva de drømmer om. Det er både morsomt og interessant å se på. Jeg føler at en slik start får med seg publikum og jeg syntes det var veldig kreativt. Deretter får vi høre en koselig sang spilt av Guro Von Germeten på trekkspill. Med seg har hun Erlend Barrat-Due på klarinett, og Lars Tormod Jenset på bass. Å høre på trekkspill, klarinett og bass syntes vi var en veldig fin kombinasjon. Sammen låt det veldig kult. Vi blir deretter kjent med Guro sin barndom og hennes morsomme minner. Det var veldig morsomt og koselig å høre på. Selv syntes jeg det var utrolig kreativt å blande inn hennes eget liv under en konsert. Jeg tror hun fikk med seg publikum, for det var mye latter i salen. Vi fikk høre mange fine låter og det var rett og slett koselig å være der. Vi tror hovedhandlingen i konserten var det å drømme. Guro fortalte oss at hun faktisk hadde flere drømmer enn minner.Guro var en herlig person med mye energi og humør. Hun oppførte seg 100 % som seg selv. Med sine flinke musikanter på hver sin side skapte de sammen en flott konsert.  

Vi i SUS har blandede tanker om konserten. Selv mener jeg at det var en interessant konsert med fin musikk og bra underholdning. Det jeg vil gi den et stort pluss for er kreativiteten ved å trekke inn hendelser fra livet hennes. Det gjorde meg mye mer interessert helt fra starten av. Noen av oss i SUS var ikke like fornøyde, fordi de mente musikken var for ensidig. Diskusjoner om målgruppen fører til litt uenigheter. Noen av oss mener at 15+ er en fin aldersgruppe, men andre mener det ble litt kjedelig for 15 åringer. Jeg vil selv si at målgruppen kommer veldig an på smak og behag. Jeg kunne gjerne sett konserten igjen, fordi jeg koste meg veldig under oppholdet. Vi syntes konserten var bra gjennomført og at det var en koselig opplevelse.

Fordi vi i SUS har blandede tanker og meninger måtte vi bli enige om en bedømming. Vi velger derfor å gi konserten nesten toppskår.

Foto, show box skrevet av Martine Sofie Næss

TankeSUS - Pim & Theo

Varighet: 50 min
Målgruppe: 15 år og opp



Forestillingen handler om to menn som har blitt drept i Nederland. Begge ble drept for sitt politiske syn, og de befinner seg begge i en ingensteds plass. Pim er politiker, og ble skutt i hodet, derfor glemmer etter en kort tid hva som skjedde og hvor han er. Theo er filmskaper, og ble også skutt, han prøver hele tiden å få tilbake minnet til Pim, men det ender bare med at han sitter fast i en evig syklus. Denne forestillingen er også inspirert av boken The Limits of Tolerance.


For meg var dette en opplevelse. Skuespillerene, Henrik Ipsen og Simon Jensen, var fantastiske til å holde på rollene sine. Og rollene de hadde fått passet dem godt, var veldig troverdige og var veldig bra skrevet. Noe som var supert av dem var å inkludere publikum så mye som de gjorde, men også få det til å se ut som noe naturlig.

Noe litt mer negativt var at det var bare noen få stoler, så mesteparten av publikum måtte stå. Det kan bli litt slitsomt å måtte stå i 50 minutter. Og på grunn av at mange sto var det mange som endte opp med å stå i veien for hverandre, som førte til at man ikke kunne se alt. Historiene og bakrunnene til de to karakterene synes vi var litt kjedelige. Det ble også mye informasjon om gangen, da blir det litt mye. Så å gi litt og litt informasjon om gangen hadde hjulpet stykket.

Vi vil gi denne forestillingen 2,5 av 5.
Det er fordi de fleste av oss som så på stykket datt ut av historien, fordi det ikke var interesangt nok for dem. Selv ville jeg gitt en mye høyere poengsum, men vi måtte bli enige alle tre.



Tekst: Tara F. Johnsen , Foto: google

TankeSUS - The Uncanny Valley

Varighet: 70 min

Målgruppe: 15 år

Vi blir dratt med inn i en kjærlighetshistorie mellom en mann og en robot.  Wilson er en ensom mann som bor for seg selv. En dag møter han på roboten Pheobe og forelsker seg i henne.  I forestillingen møter vi på kjærlighet, vennskap, følelser og mye humor. Vi blir også kjent med Wilson sin venn og hans TV show. Stykket begynner med et slags dukketeater over livet til Wilson, deretter får vi se på livet hans og forholdet til Pheobe.

Forventingene til stykket etter å ha hørt om det, var et teater egnet for barn. Da jeg leste at det handlet om en robot ble jeg veldig usikker på om det egnet seg for 15 åringer. Forestillingen var noe helt annet enn mine forventninger. Den var fantastisk, vi likte den utrolig godt. Skuespillerne var veldig flinke og stykket førte en spenning hele veien. Jeg ble så imponert av hver enkel karakter. De levde seg så inn i rollen, jeg følte alt ble så ekte der jeg satt. Selv om forholdet er mellom et menneske og en robot, syntes jeg det er like romantisk som om det skulle vært mellom to mennesker. Skuespillerne gjør at alt føles så ekte.

Selv om stykket ble framført på engelsk var det enkelt å forstå alt. Skuespillerne snakket med en veldig tydelig britisk aksent. Kulissene var enkle, noe jeg tenkte raskt over da forestillingen begynte. De besto av bare noen få møbler. Kort tid etter at teateret har begynt syntes jeg virkelig skuespillerne fyller rommet med humor og kjærlighet. Jeg kjenner jeg blir glad tidlig i forestillingen. Både på grunn av en søt handling, men også på grunn av skuespillerne sin energi og humør.

Stykket inneholder humor, noe som gjorde det morsomt og lett å følge med. Jeg må vel si jeg lo mest av Pheobe, en utrolig kul karakter. Fra å gå inn i en sal med lave forventninger kom jeg ut igjen med et stort smil. Vi er så takknemlig for at vi fikk muligheten til å se dette stykket og kan gjerne se det igjen. Vi i SUS syntes stykket var svært bra, og en veldig koselig historie. Vi velger derfor å gi stykket topp skår.

Tekst: Martine Næss , Foto : showbox

Intervju med stjernene fra ugress

Den siste forestillingen vi skal se før lunsj er ugress. Når vi går inn i salen er det ingen ting jeg heller vil enn å gå ut igjen for å spise. Bare minutter etter at forestillingen starter er sulten borte, og øynene mine er klistret til scenen. Plutselig er forestillingen over, og når vi går ut spør vi hverandre om det virkelig har gått 45 minutter. Nysgjerrigheten vår tar overhånd, og vi bestemmer oss for å snakke med ugress-gjengen for å finne ut mer om forestillingen.

Da vi spør om hvilken del av forestillingen de selv liker best er Jonas Heier Straumshaug, som spiller gresstrå, den første til å ta ordet.

«Det er gresstrå!», sier Jonas. Alle sammen begynner å le. «Nei, jeg synes jo hvitkrageblomstens naivitet og pågangsmot er det mest sjarmerende». Han smiler, tøyser og viser stor interesse for det han snakker om.

«Det jeg liker best er forklaringene hvitkrageblomsten får av gesstrået, og dialogene deres. Ord og uttrykk som man egentlig kjenner blir forklart på en helt annen måte. Det liker jeg veldig godt,» sier Jo Adrian, løvetannen i stykket.

Vi spør videre om personligheten til hvitkrageblomsten. Er det en grunn til at han fremstår som nysgjerrig og uvitende?

«Det handler om at han er et barn, så han har ikke blitt fortalt begrensingene sine enda», forteller Jonas. Han forteller om hvordan han, i karakteren som gresstrå, sakte men sikkert lærer hvitkrageblomsten om sine egne begrensninger.

«Det er ikke alltid han skjønner at han får en på trynet, fordi han ikke har de referansene til å forstå. Han er ganske søt,» sier Jonas og smiler.

Ett av temaene vi oppfattet under forestillingen er det å være annerledes. Vi lurte derfor på om det var noen andre temaer de prøvde å formidle under forestillingen.

«Det er jo en slags livsanskuelse. Hvis du bare lever en sommer, hva skal du gjøre da? Hva skal man oppnå i løpet av så kort og skjør tid?»

Videre forteller de om hvordan ett så basic oppsett kan inneholde så mange viktige temaer. Hvordan man vokser opp, at man har lyst til å forplante seg og at man ikke vet når man dør.

«Det er liksom livet son vi mennesker lever det,» sier Jonas.

Til slutt stiller vi spørsmålet som skapte mest nysgjerrighet blant oss. Hvordan kom dere på tanken om å bruke Planter til å fortelle historien?

Mona, som spiller gullkrageblomst, ser på regissør Kim og smiler. «Det er kim som har skrevet det,» sier hun. Kim setter seg selv i blomstens posisjon og begynner å fortelle oss om hvordan han kom frem til ideen om ugress.

«Hvordan er det å være en blomst?» spurte Kim seg selv da ideen om forestillingen begynte å forme seg. «Når jeg begynte å tenke over det, tenkte jeg at det sikkert var fint å være blomst. Selv om det er fint, må det være skummelt!» forteller Kim engasjert. 

 Han forteller om hvordan plantene ikke kan flytte på seg eller bestemme enkle ting som hva de skal ha på seg. 

«De kan ikke engang velge hvem de skal forplante seg med,» kommenterer Mona. Ugress-gjengen snakker om kommentaren, og forteller oss at det er enda ett tema stykket tar opp.

 Senere forteller han at hele ideen om skuespillet kom da han leste en artikkel om at asparges føler stress når den kokes. Gjengen kommer med ulike kommentarer, og ler. «Spis den rå» er løsningen deres til problemet.

Tekst : Hanne Nemeth Lunde , Foto: AKT5

TankeSUS: Ugress

• Varighet: 45 min Målgruppe: 8-12 år

  Denne forestillingen hadde vi gledet oss til helt siden vi leste om den, og hadde ganske høye forventinger til dette. Stykket handlet om en gullkrage blomst med en kromosomfeil. Han står sammen med bestevennen sin gresstrå, mens han drømmer om å møte en annen blomst før sommeren er over.

  Stykket var laget slik at det var et hvitt lerret, med bildet av et gresstrå, hvitkrage, gullkrage og løvetann som kom litt inni stykket. Skuespillerne stilte seg foran hver sin rolle. Vi synes det var utrolig bra laget og veldig underholdene. Bak stykket var livet til en blomst. Regissøren hadde begynt å tenke på hvordan det var å være en blomst, hvordan det måtte være å ikke kunne bevege seg, med gressklipper og alt mulig. 

  Dette fikk meg til og virkelig tenke over hva en blomst tenker og hvordan det er å være en blomst. I løpet av forestillingen la vi også merke til at blomsten med et kromosomfeil, hadde ganske mye selvtillit til tross for at han ikke var gul slik som alle andre gulkrage blomster.

  Vi i SUS var utrolig fornøyd etter denne forestillingen. Den ga oss en god latter, og var egentlig ganske barnslig i seg selv, men det at det var mennesker som var blomstene slik at det var mye snakking også var veldig bra. Dette førte til at det ble mer liv i teaterstykket, og fikk oss til å leve oss veldig inn i stykket.

  Før den begynte tenkte jeg at det ville bli litt kjedelig ettersom at den skulle vare i 45 minutter, men den gikk utrolig fort og var ferdig før jeg ante det. Jeg kjedet meg ikke i det tatt under forestillingen, og kunne gjerne sett den flere ganger. Dette tyder på at de har et spennende innhold, og er flinke til å gjøre slik at det aldri blir kjedelig.

  Alle i SUS er enige om at den virkelig levde opp til forventningene våre, og ettersom at vi er 15 år tenker jeg at målgruppen kan være opp til 15 år, og ikke bør være på 12. Denne var absolutt ikke barnslig selv om ideen i seg selv er litt barnslig.

  Vi velger å gi dette stykket full pott, fordi vi ikke finner noe som er negativt og var utrolig fornøyd etter forestillingen.

  

  Tekst: Lise Driveklepp

  Bilde: Showbox.no

Intervju med Rasmus Jørgensen fra "Helt Klaus"

Den første dagen på Showbox, så vi vårt første skuespill «Helt Klaus». Der fortalte Rasmus Jørgensen sin egen ungdomshistorie på en engasjerende og underholdene måte. Etter stykket, var vi så heldige å få lov til å intervjue selve stjernen i stykket, Rasmus Jørgensen. Rasmus var veldig imøtekommende og svarte engasjert på spørsmålene vi stilte.

Vi spurte om hvordan han opplevde stykket og hvordan han følte seerne opplevde det. Han sier at han prøver ikke å tenke på hva publikum synes, men at han ikke kan ignorere de andres tanker og meninger.

«Vi tenker mye på hva folk tenker, men jeg prøver å unngå å tenke: liker de meg? Eller synes de jeg er teit?» sier Rasmus Jørgensen under intervjuet.

Dette stykket er om en hendelse fra ungdomstiden til Rasmus. Men hvordan er det å fortelle en personlig historie til andre enn deg selv? Rasmus mente det er fint å fremføre sin egen historie, selv om han har tatt seg friheter innimellom. Han mente at det som er bra med at stykket er basert på en sann historie er at det er lettere for han å snakke om det.  

«Det var mer levende minner så da var det lettere å føle seg mer fri til å snakke om det og få det til å høres mer viktig ut»

Rasmus hadde et enormt talent for å gjøre folk interessert i det han han sa. Vi lurte på om han har tenkt på å bruke denne evnen til å gjøre folk engasjert i historie eller andre lærerike temaer. Svaret vi fikk var ganske interessant. Rasmus syntes Norgeshistorien var spennende og ønsket å vise denne engasjerende siden av historien til elever og voksne. Derfor sendte han en søknad om å få opptre med en standup kalt «Norges historie på en time». Uheldigvis, ble denne søknaden nektet og standupen fant aldri sted. Dette synes vi var veldig leit, siden Rasmus kunne fått en stor suksess med å lære bort historie på sin underholdene måte.

Bilde: http://www.rasmusjorgensen.no/verk.html