SUS besøker operaen

For noen uker siden var vi i SUS så heldige og ble tatt med på en omvisning av operaen! Vi fikk også se en prøveforestilling av Juryen før den var ferdig for premiere.

 

Da vi kom til operaen rett etter skolen en kald fredag midt i november, var det fint lys og mye som foregikk på operataket. Det var en photoshoot med fargerike kostymer og mange mennesker som sto og så på. Vi gikk raskt over taket, og bak til inngangen for de ansatte. Vi måtte skrive oss inn for anledningen, og ble hentet av Hege Haagenrud som skulle vise oss prosjektet sitt: Juryen.

Selv med manglede deler av forestillingen, var Juryen en fryd å se på. Vi fikk også stille Hege og danserne noen spørsmål om forestillingen.

Hva er tankene og konseptet rundt forestillingen?

Det vi har lyst til er å lage en forestilling hvor man fokuserer på barns estetiske sans, og hva barn får ut av forestillingen. Hva de har av krav, hvordan de lar seg fascinere og hva en forestilling ville inneholdt om barna selv skulle laget en. Jeg selv har jo styrt hva de skal mene og tenke, så det blir jo på en måte en ”liksom frihet” for dem. Den skal være underholdene, men også kreve litt av barna. Det er deler i starten av stykket som ikke er klare ennå, som for eksempel at det kommer inn stemmer som sier de kjeder seg og skjønner ingenting. Det er grunnrisset, og så blir det brutt av barna som deretter begynner å ta kontroll over hva de vil se.

Særlig starten var det veldig overdrevent og kunstig med smilene og klemmingen. Hva var poenget med det?

I starten vil barna ha en barnevennlig forestilling, og da kommer danserne inn med rouge i kinnene, knalle farger på kjolene og de skal gjøre den typiske barneforestillingen fordi det er det de tenker at barna forventer seg. I kontrast har vi øynene i bakgrunnen som sitter og ser på, og som i førsten er med og synligjør at det er spennende. Men så begynner de å kommentere ”det her er jo så typisk”, ”det her så vi jo ista”, ”vi skjønner jo at hun ikke er dø”, og sånn kommer de med kommentarer underveis.

Hvor har den fått navnet sitt fra?

Juryen handler om barna. De er på en måte juryen som skal bedømme forestillingen.

Var det vanskelig å lage den, eller var det en idé du fikk med en gang?

Ideen kom ganske raskt, men det å lage den er ganske vanskelig. Det har tatt lang tid. For det første er det jo barna som er i alderen 2-10 år som er vanskelig å filme og få det man vil uten at det blir dårlig regi. Man vil jo gjerne at det skal høres genuint ut. Vi har intervjuet dem, bare satt dem foran kamera og fått dem til å prate og så sier de noen setninger som kanskje passer. Vi har mange timer med film som ikke ender opp med å bli brukt. Plutselig kan barna bli lei og gå etter ti minutter. Da er arbeidsdagen deres over. Ellers har det vært veldig gøy å jobbe med.

Tror dere barna kommer til å skjønne forestillingen?

Jeg tror de vil skjønne noe. Jeg tror ikke de vil følge linken i at dette er meningen med forestillingen. Det er heller ikke meningen, meningen er at barna skal komme med påfunn som skal testes ut og at det skal være en speiling av publikum som sitter i salen. ”Hva om vi gjør sånn? Nei, det funka ikke så bra. Hva med sånn da? Nei, ikke det heller” og så tester de frem, og så finner de noe som fungerer. Poenget er ikke at de skal forstå fra A-Å, det er at de skal sitte og se i sin modul hver for seg og se hva barna tenker rundt det.

Hvor mye tid har dere brukt?

Sånn som jeg og dramaturgen jobber, skriver vi først manus siden det er en så fortellende forestilling. Og så tester vi noe, og så skriver vi videre, og så tester vi og skriver videre. Fra jeg sender inn søknad og til den har premiere, går det gjerne to år. Men vi har ikke to år med prøveperiode, nå har vi fem uker. Det er en lang prosess fra man finner ”dette vil jeg snakke om” til å lage konseptet, til å utvikle det videre til noe som skal bli et manus. Dramaturgen og jeg begynte for lenge siden, så kom danserne inn for fem uker siden. Barna begynte jeg å filme i sommer. Noen har fått tenner i mellomtiden som de ikke hadde da vi begynte å filme. Vi har hatt slike ting å tenke på også.

Jeg vil bare benytte anledningen til å takke Hege og danserne for at vi fikk komme å se prøveforestillingen, og få snakke med dem om forestillingen. Henning har skrevet et ”tanke SUS” om Juryen, det kan du lese her.

Da vi ble ferdige, skrev vi oss ut igjen. Denne gangen gikk vi inn hovedinngangen, hvor vi møtte guiden som skulle vise oss rundt.

Inngangspartiet er et stort og luftig rom med god plass under taket. Det går trapp opp til etasjene over, hvor man kan se ned på inngangspartiet. Det er der man går inn til de to store scenene. Derfor er det eikebiter i taket som ikke bare ser kule ut, men det også gjør at man ikke kan høre noe støy i inngangspartiet. Dette gjør det mye lunere å være mange i rommet ved en forestilling.

Vi fikk se de to scenene, Hovedsalen og Scene 2. Dette er Hovedscenen:

Alt er i eik, som skal være bra for akustikken. Det er 1358 seter som alle er unike (vel, nesten, det er visst to seter som er like) og alle er spesialdesignet i Italia.  

Denne salen har Norges største lysekrone som ikke bare er der for belysningen, men som også reflekterer lyd fra scenen. Den består av ca. 5800 krystallglassbiter.

Vi fikk også se litt ”insiders” som bak scenen hvor de lager kulisser og kostymer. Det er også mange rom hvor det øves masse. Her er noen bilder fra kostymedelen:

Alle bildene er enten hentet fra wikipedia-siden til operaen eller tatt av oss i SUS.