Ferskingen: Dag 4.

Siste dag av Showbox er nå over. Avslutningsdagen hadde bare to forestillinger på programmet. Til gjengjeld skulle disse vise seg å være utrolig bra. Dag fire var en dag ferskingen likte godt og han kunne dra hjem med et stort smil om munnen.

Første forestilling het ”Vikarien”. Denne var rett og slett genial. Jeg har ikke tenkt å si så mye om den, i tilfelle noe er så heldig å få oppleve den. Men jeg kan si at denne gikk rett inn på topplisten min. I løpet av den halvtimen forestillingen varte rakk jeg å bli støl i magen, fordi jeg lo så mye. ”Vikarien” var rett og slett utrolig bra. Jeg ble introdusert for nok en ny måte å spille teater på og denne måten var så bra at jeg vil gifte meg med den.

Neste forestilling var fra samme teatergruppe, men en annen type forestilling, denne var litt mer normal. Det gjorde ikke forestillingen kjedelig. Navnet sitt, Bruce/Brenda/David hadde den fått fra en virkelig person. Forestillingen var også basert på denne personen. Under forestillingen får vi et sterkt og personlig møte med Bruce/Brenda/David som bytter kjønn ikke en, men to ganger. Forestillingen er et sterkt personlig møte, samtidig som skuespillerne har lagt inn en rekke innslag av humor. Det fører til at den ikke blir like tung å se på. Denne likte jeg utrolig bra. Den var rett og slett fin.

Dette var som sagt alle forestillingene vi så i dag, men siden dette er min siste dagbok tenkte jeg å oppsummere litt. Showbox har alt i alt vært en usannsynlig flott uke. Jeg er skikkelig glad for at Une klarte å overtale meg. Tusen takk Une. Dette har vært en opptur som jeg sent vil glemme. Tusen takk for at jeg har fått være med på dette og tusen takk for at du har lest bloggen vår!

Takk for meg!

TankeSUS - Uten Genser

Varighet: 45 min

Fra 13 år
Utøvere: Anders Rummelhoff, Håkon Mathias Vassvik, Kim Atle Hansen
Lys og tekniker: Kristjan Belgau
Regi og manus: Jarl Flaaten Bjørk
Scenografi: Jennie Hagevik Bringaker
Dramaturg: Carl Jørn Johansen

”Ble du provosert nå? … Nei? … Nei, da fortsetter vi bare da.” Med et glis om munnen er dette det første skuespillerne sier etter å ha vist fingeren til publikum. Uten Genser er etter vår mening en tankevekkende og annerledes måte å få folk til å diskutere og reflektere.   

Vi skjønner at denne forestillingen har like mange oppfatninger som folk i salen, og det er en av grunnene til at den er kul og unik. Opplevelsen hadde nok vært annerledes hvis vi hadde sett den med andre elever, for vi var de eneste ungdommene i salen. Ingen sa noe, og vi ble i grunn usikre på om stemningen var god eller dårlig. Allikevel fikk vi stort utbytte av forestillingen.

Noen vil kanskje si den er teit, men der må vi si oss uenig. På skolen er det vanlig å banne, gjøre narr av folk og presse noen til å gjøre noe de ikke vil. Forestillingen tar faktisk opp et viktig tema på en måte som får alle til å følge med hele veien. Dessuten er voksne menn som praktisk talt driter seg ut foran en haug med ungdommer vanskelig  å ikke le av.

Nei, det provoserte oss ikke at de kalte oss ”hore” eller siktet på oss med vannpistol. Det føltes heller ikke krenkende. Lengden på noen av scenene var det som provoserte oss mest til slutt, og det ble slitsomt i lengden. Vanligvis hadde dette trukket den ned, men i denne sammenhengen tror vi det er nettopp det som er poenget – å teste grenser.

Alt i alt syntes vi denne forestillingen traff målgruppen som et skudd, tar opp viktige temaer og leder til diskusjon enten du liker forestillingen eller ikke. Dette gjøres på en vågal og morsom måte. Dette likte vi! 
 
 

TankeSUS - Bror

Den Norske Opera og Ballett
Utøvere: Dansere fra The Planet
Koreograf: Odd Johan Fritzøe
Scenografi: Kari Hansen
Musikk: Igor Stravinsky
Varighet: ca 45 min.
Produsent: Oslo Kommune/Bydel Stovner

Foto: Odd Geir Sæter

Det er ikke mange hip hop forestillinger som velger å bruke klassisk musikk til dansen. Derfor gledet vi oss enormt til og nettopp se danseforestillingen Bror! Endelig har vi sett den, på ingen andre steder enn den Norske Opera og Ballett.

Konseptet var kjempekult. Å danse hip hop til klassisk musikk er det ikke mange som gjør, så det var gøy å se noe nytt. Det var også imponerende og et pluss at de turde å prøve noe nytt! På den andre siden er det en større utfordring, og dansen må kanskje imponere publikum enda mer for at de skal like den. Av den grunn ble også vi litt mer skeptiske og ikke minst overrasket når vi hørte de skulle bruke klassisk musikk.

Handlingen var om brorskap. Siden de ikke hadde replikker, var det vanskeligere å forstå, men man ser øyeblikk som har symbolikk og viser budskapet. For eksempel hadde rekvisittene, som var skjold, en stor betydning for handlingen. Skjoldene forestilte beskyttelse for livets utfordringer. Uten skjoldene hadde det blitt litt ensformig, så det var ett positivt virkemiddel.

Mye av dansen var utrolig bra! Vi ser at det ligger mye arbeid bak forestillingen. Samtidig som det var bra og gjennomført, var det noe som ikke var like overbevisende. For eksempel var det ganger de ikke var helt synkrone. I tillegg kunne noen kanskje gjøre bevegelsene ’’helt ut’’ og være mer entusiastiske og ha mer kontakt med publikum. Likevel syntes vi ikke at dette var veldig negativt med tanke på at de er fra en ungdomsklubb. Derfor var de ikke på samme profesjonelt nivå som de andre forestillingene vi har sett. Dermed var en god blanding med ulike danseferdigheter.

Jeg vil nevne at inndelingene og oppstillingene under forestillingen var utrolig kule. Soloene og de mindre gruppene gjorde at man så hver enkelt person bedre, og symbolikken. I tillegg ble det mer variasjon i bildet. Dessverre så det litt rotete ut til tider når alle danset, så det ble litt mye på en gang for noen av oss.

Slutten er dét jeg vil trekke frem! Jeg falt helt for den siste biten der en gruppe, som man kunne se på Norske Talenter, framførte. Kulere avslutning kunne det ikke blitt. Det var slik type stil vi savnet litt under forestillingen.

Intervju med danserne fra forestillingen "Bror"

Torsdag, vår tredje dag i Showbox-uken, så vi forestillingen Bror. Dette hadde vi gledet oss til lenge. Etter forestillingen var vi så heldige å få intervjuet danserne Mira Kristiansen, Suad Mandi og Ousman Souleymane. De var utrolig imøtekommende, og nervøsiteten forsvant fort. Vi hadde mye vi lurte på, og følte vi fikk svar på det meste.

Hvordan synes dere selv det går med forestillingen?
”Det går greit. Det er veldig slitsomt, og det har sine oppturer og nedturer, men alt i alt er vi fornøyde.” Svarer de, mens de fortsatt pustet tungt etter forestillingen de nettopp danset.

Hva tenker dere om at klassisk musikk er sammensatt med hip hop dans?
”Det er både gøy og utfordrene. Det er spennende å prøve noe nytt. I starten var det en veldig rar tanke. Ingen av oss viste hvordan forestillingen skulle ende opp, men nå går det fint.”

Hvilke utfordringer har dere møtt i forbindelse med musikken?
”Det er en del uvant med musikken, særlig rytmene. Klassisk musikk ender rytme veldig ofte, som gjør det vanneskelig å følge. I hip hop er det en slags fast ”beat”, som gjør det lett å følge. Der kommer bevegelsene naturlig.” Svarte de med en gang.

Hva synes dere om at en hip hop forestilling arrangeres på operaen?
”Det er dritkult at mange kulturer krasjes sammen på et sted.” Svarer de ivrig og fornøyde. ”I tillegg er vi utrolig glade for at vi får være en del av det.”

Hvor mye arbeid ligger bak en forestilling som dette?
”For oss tok det totalt tre måneder, der vi startet med å trene to ganger i uka, men senere i prosessen, hver dag. Det tok tid å bli vant til bevegelsene og det å jobbe med hverandre som et team.” Danserne virket nå veldig sammenknyttet, og det virket som om de hadde et godt samarbeid i gruppa.













Forestillingen krevde lang danseerfaring. Danserne sa at de hadde danset fra rundt fire til seks år med seriøs dans, men at dette varierte fra person til person.

Under forestillingen hadde nesten alle danserne en type brett foran seg. De svarte med en gang at dette var skjold som skulle beskytte dem mot utfordringer i livet, både fra vennekretsen og brorskapet. Det er her forestillingen har fått navnet sitt fra.

Formidlet dere en klar historie med denne forestillingen?
”Egentlig ikke.” Svarte de usikkert. ”Det egentlige ballet stykket vi danset til har et klart offer gjennom hele forestillingen, men vi vendte litt på dette, og ga heller flere soloroller. Da blir alltid èn person skilt ut. Vi beskytter oss selv fra hverandre. Man vet aldri hvor man står i en gjeng eller i et brorskap, men til syvende og sist, står vi sammen.”

Hvordan gikk dere frem da dere fikk vite at dere skulle danse til denne forestillingen?
”I starten jobbet vi førts og fremst med å bli kjent med musikken og om hvordan vi skulle danse til den. Vi trente faktisk med en type ball, som vi måtte holde fast i hele tide mens vi danset. Da ble vi vant til å la bevegelsene ”flyte” gjennom kroppen. ”

 Har dere noen flere forestillinger fra Planet i løpet av året?
”Ikke i 2012, men i 2013 kommer det en større forestilling i februar eller mars, med 60 til 80 dansere, som vi gleder oss veldig til.”

Ferskingen: Dag 3.

I gårsdagens dagbok håpet jeg på umiddelbar bedring. Det er derfor deilig å kunne si at jeg fikk det i dag. I dag var det mange fine forestillinger. I dag var det en del barneforestillinger,  det var tid for å være litt barnslig. Noe jeg og Joachim utnyttet til det fulle, bare spør jentene..

Den første forestillingen vi skulle se var Bror. Her skulle unge hip-hopere innta Norges andre stolthet etter brunosten, nemlig operaen. Dette trodde jeg skulle bli kjempe fett.  Jeg forberedte meg på å få se masse saltoer med helskru. Dessverre ble det lite av det og jeg ble ikke kjempe engasjert. Jeg satt å lurte på hvorfor de danset rundt med skjold.

Etter Bror gikk ferden videre til Dramatikens hus. Siden det var en god stund siden jeg hadde fått en skikkelig opptur hadde jeg egentlig ingen forventninger, derfor var Minnens Museum en skikkelig stor opptur. Dette var en sterk historie som jeg satte utrolig stor pris på. Dette var en kjempefin forestilling, men også litt små trist, definitivt en opptur.

Så begynte barnslighetene, Faust for kids sto for tur. Her må jeg gi masse creds til skuespillerne, så skikkelig ekstremt flinke de var. Handlingen var ond, men en skikkelig fin og morsom barneforestilling. Det var deilig å være et barn igjen. Få litt barnehumor.

Det var mange forestillinger i dag, så det gikk slag i slag. Neste barnslighet var ”Om bare rosa kunne trylle.” Her var barnslighetene titusen ganger høyere enn det de var på ”Faust for kids”. Dette var seriøst overdrevent. Denne humoren holdt jeg på med i barnehagen, MEN det var artig se det igjen, i tillegg var det gøy å le sammen med Joachim over hvor overdrevent dette faktisk var.

Dagens siste forestilling var Bartolomeo. Den var helt grei, men det gikk litt for sakte etter min mening, men når melposene kom fram ble det fart på sakene og det tok skikkelig av. Da så jeg faktisk hvor innøvd dette var. Dette var danseskilzz på høyeste nivå!

Dag 3 var alt i alt en skikkelig opptur. Masse morsomme/kule forestillinger. Det er slike dager ferskingen liker. Vi håper dag 4 blir like bra!

TankeSUS - Faust for Kids

Faust for kids
Spillested: Black Box teater
Scene: Lille Scene
Varighet: 50 min
Fra 10 år
Utøvere: Maria Dommersnes Ramvi, Tora Nilsen og Anders Høgli
Regi: Hildur Kristinsdottir
Scenografi: Petter Alstad og Bård Vaag Stangnes
Produsent: Mona Larsen

Blod, løv, masker og en hamburger er bare noen av tingene man finner i forestillingen ”Faust for Kids”, som er regnet for både barn og voksne. Jeg innrømmer at jeg personlig var ganske pessimistisk til denne forestillingen. Tittelen fortalte meg ikke særlig mye, og jeg trodde at forestillingen ville være for abstrakt for min smak.
Forestillingen starter ganske vemmelig, med en mann med skummel maske, som ”sluker” bok etter bok inn i seg, mens hele kroppen hans rister og beveger seg underlig. En stemme forklarer at dette er mannen Faust, som har blitt oppslukt av å få vite svarene på alt han lurer på, men han har oppdaget at for hver eneste nye ting han får vite, kommer det fram en ny ting han ikke vet. Dette gjør han så gal, at han holder på å ta sitt eget liv. I sin desperasjon tilkaller han djevelen, som er villig til å gi han alt han vil ha i livet, i bytte mot hans sjel etter døden.

Forestillingen er underholdene fra første sekund, og drar oss rett inn i historien. Den er både morsom, fengende og overraskende med gode karakterer og kulisser. Scener der skuespillerne kaster epler, biter i stykker tomater, kaster opp blod og dusjer med klær, gjør den både unik og spesiell. Det er et godt konsept og har en tydelig og god historie. Jeg ble virkelig positivt overrasket. Forestillingen varer i til sammen 50 minutter, og var over før vi viste ord av det. Det eneste som kunne vært bedre, var en mer tydelig slutt. Forestillingen var slett ikke for lang, og vi ville gjerne få se mer å få vite hvordan det skulle ende med Faust.
Det var tre karakterer i stykket, hovedpersonen Faust, djevelen, og nabojenta Gredchen. Alle i SUS var enige om at djevelen var en utrolig bra karakter og at hun spilte den så å si perfekt. Hun var kledd i hvitt fra topp til tå, med unntak fra de blodrøde neglene, de røde leppene og de rødt glitrende djevelhornene. Alle replikkene ble utført naturlig. De to andre karakterene ble også spilt svært bra og med god utførelse. Vi var alle fornøyde da vi gikk ut av salen.











Målgruppen er satt for barn fra 10 år og oppover. Dette synes vi passer bra. Den hadde nok blitt for voldsom for mindre barn. Ekstra pluss!
Som en konklusjon var dette en underholdende og god forestilling, med lite negativt å nevne. Vi er kjempefornøyde!

TankeSUS – Dette er Harald (Grensen)

 

Flere bilder kan ses her.

Manus, regi, koreografi og scenografi: Jo Strømgren
Utøvere Dansens Hus: Ida Holten Worsøe og Jørn-Bjørn Fuller- Gee
Originalcast: Ida Holten Worsøe og Jørn-Bjørn Fuller- Gee
Lysdesign: Stephen Rolfe
Lyddesign: Lars Årdal
Foto: Knut Bry.
Videoproduksjon: Ivar Mykland
Produksjon: Hålogaland Teater/ Jo Strømgren Kompani
Produsent Jo Strømgren Kompani: Sunniva Steine
Co-produksjon: Agder Teater
Støttet av: Norsk Kulturråd

På Dansens Hus var det som sist en fin og trygg atmosfære å komme inn i med levende lys og rolig, dempet musikk som skaper en koselig stemning. Forestillingen vi så denne gangen var Grensen.

”Dette er Harald.” sier en stemme i det forestillingen begynner og Jo Strømgren kommer inn i rommet. Kulisser, som får scenen til å likne et kontor, er opplyst og da stemmen sier ”Og dette er arbeidsplassen til Harald.” vet du at forestillingen kommer til å bli noe litt utenom det vanlige. Grensen er en blanding av danseforestilling og teater. Noen ganger kan det funke kjempebra, men andre ganger, slik som denne, kan bli litt forvirrende.

Forestillingen foregikk for det meste med voiceover, noe vi hadde likt godt om vi ikke syntes språket var vanskelig å forstå. Språket passet nok bedre for de litt eldre i salen som skjønte de litt rare og abstrakte replikkene til den enda rarere handlingen.

Det var ganske vanskelig for oss å forstå hvordan det kan tolkes som en grensekonflikt mellom to land, når vi ikke forsto så mye om selve konflikten mellom mannen og kvinnen. Dansen var ikke så veldig imponerende i den forstand at de ikke viste noe særlig ”skills” og vi synes det ble litt ”nå skal vi danse for å danse”. Det ble veldig lite strukturert og rart.

Noe som overrasket oss var nakenheten de viste. Vi skjønner at det er ganske vanlig å se i en teaterforestilling, men vi ble likevel overrasket over hvor mye nakenhet det var i en forestilling regnet for ungdom. Seksualiteten var i stort fokus, og det er ikke å legge skjul på hvor mye ordet ”sex” fanger ungdommers oppmerksomhet. Vi synes likevel at nakenheten og sex simuleringene var for mye, spesielt når det virket som om de ikke hadde noen mening.

Vi likte noen deler av forestillingen, det var vel de delene vi skjønte. Som nevnt tidligere synes vi at forestillingen passer for en litt eldre aldersgruppe med tanke på språket, humoren og seksualiteten. De voksne i salen fikk nok mer ut av stykket enn det vi gjorde.

PreTalk - Grensen

Dette er våre tanker om Grensen før vi så den på Dansens Hus for noen uker siden.

TankeSUS – En reise gjennom tid og følelser (Berlin 1961)

Teater NIE

Varighet: 90 min

Målgruppe: 14 +

Utøvere: Sarah Kempin, Gerd Ritter, Alexander Redwitz, Tomas Mechacek, Elisabet Topp, Aude Henrye

Regi: Kjell Moberg

Dramaturg: Christian Schönenfelder

Musikk: David Pagan

Scenografi: Julia Schiller

Lys: Simon Koci

Berlin 1961 er en forestilling som tar oss med på en reise igjennom tid og følelser. De pakker inn reisen i et lag med humor og musikk som gjør den triste og seriøse forestillingen lett å se.

Berlin 1961 var åpningsforestillingen på Showbox, og det var ikke uten grunn. Med fullsatt sal ble det en verdig åpning av Showbox 2012.

Forestillingen starter med at vi blir kjent med Hanna Schmitt, og hennes familie. Hun tar oss med gjennom ungdomstiden sin som begynner som en ferietur. Selve handlingen foregår i Berlin under den kalde krigen. Hun forteller oss en gripende historie hvordan det var å komme tilbake til en by splittet av en høy og grå mur, som splittet alle relasjoner. 

Bilen var en kul og sentral rekvisitt gjennom helle forestillingen. Den fungerer ikke bare som et fremkomstmiddel, men også som flere deler av leiligheten. Med andre ord, det var morsomt å se hvor mye de fikk ut av en gammel bil.

NIE har det med å kunne fortelle triste historier på en lett og lekende måte. I dette tilfelle blir strenge russiske grensevakter hysterisk morsomme, og de triste scenen blir fylt med glad musikk.

Vi syntes forestillingen var kjempebra! Forestillingen traff ikke bare målgruppen på 14+, men også de eldre. Skuespillernes prestasjoner og tilstedeværelse imponerte oss. At det meste av handlingen foregår på tysk mener vi også er med på å gjøre forestillingen mer realistisk. Musikken var med på å forsterke stemningene, både humoristisk og nervepirrende.

Det som ikke var fult så bra med forestillingen var at vi ikke så all tekstingen fra plassene våres. Det var forstyrrende for oss at ikke alt var tekstet. Vi følte vi mistet litt av humoren på partiene uten tekst, der de med tyskkunnskaper lo. Når det er sagt, er det det eneste som ikke falt i smak.

Alt i alt syntes vi Berlin 1961 var en superbra start på Showbox 2012.

Vurdering: 

Ferskingen: Dag 2.

For en dag, for en skikkelig tung og abstrakt dag. Etter en topp dag i går hadde jeg faktisk litt høye forventninger. Dessverre levde ikke dagen opp til forventningene. Forestillingene var for abstrakte, kom de fra en annen planet liksom? Nei, det jeg så i dag var ikke noe for meg. Det var deilig å legge seg på kvelden for jeg var utslitt, det var for dyp og uforståelig mening i disse forestillingene.

Dagens første forestilling som sto på programmet var Leve Hemmeleg. Jeg var veldig spent på hva jeg skulle se.

Det jeg fikk se var noe som jeg ikke har peiling på hvordan jeg skal beskrive. Men dette var veldig Morten Harket inspirert syntes jeg. Dette likte jeg rett og slett ikke. Det ga meg ingen ting, bortsett fra den kule joiken på slutten.

De to neste forestillingene var Titus og Åh Baby! Dette var to helt greie forestillinger. Titus var ikke like dyp som Leve Hemmeleg, det var deilig. Jeg slapp å tenke.  Den var helt grei, men for meg ble det litt mye handlingsreferat og litt lite handling.

Også til Åh baby! Dette var en fin avslutning på dagen. Forestillingen var en koselig avslutning på dagen. Denne tok opp et par samfunnsproblemer, som jeg likte godt.

Dag to var alt i alt en liten skuffelse. Den første forestillingen ødela mye av dagen for meg. Dette var en dag som ferskingen ikke fikk stort utbytte av. Dagen ble litt for kunstnerisk. Jeg håper på umiddelbar bedring på dag 3.